Byen i parken

Ettertenksomt reisebrev fra Pyongyang, Nord-Korea, september 2011

Det første som slår meg i Pyongyang er stillheten. Her er ikke noe av det vi i Vesten er blitt vant til som typiske bylyder. Det ligner litt på Norge tidlig på 1960-tallet, før massebilismen, en søndag formiddag. For Pyongyang er stille. Det er nesten ingen biler å se i gatene. Det kan gå flere minutter mellom hver gang det kommer en kjørende. Samt en og annen buss, lik den vi sitter i mens vi kjøres rundt mellom severdighetene, med en lokal guide i forsetet. ”Nå er det rushtid, sier han på et tidspunkt, og folk er på vei hjem fra jobb”. Jeg ser ut, og ser fremdeles ingen trafikk, bortsett fra i veikanten. Der går de, Pyongyang innbyggere, i lange rekker, alvorlige og målbevisste.

Jeg aldri sett en by hvor fotgjengerne er mer iøyenfallende. Delvis skyldes det fraværet av annen trafikk - selv syklister er relativt sjeldne. Delvis skyldes det at de er så mange. Det skal bo tre millioner mennesker i Pyongyang, og de fleste synes å forflytte seg til fots.

Senere lærer jeg at det også finnes en t-bane i byen. Den har to linjer og 16 stasjoner. Vi får se to av stasjonene. De minner om palasser, med store fargerike lysekroner av farget glass i en slags art noveau-stil i taket og veggmalerier som fremstiller triumferende, sosialistiske arbeidere.

Stillheten i byen henger også sammen med måten den er anlagt på. Ikke en eneste helt bygning sto igjen da koreakrigen sluttet i 1953, etter den amerikanske bombingen, forteller guiden oss. Hele byen ble bygget opp fra grunnen av i den stilen som var på moten blant arkitekter og byplanleggere da, og som vi har eksempler på i våre egne, norske drabantbyer fra samme tid, som Lambertseter og Østensjø. ”Byen i parken” var mottoet som ble fulgt, og resultatet er blitt deretter, i hvert fall i deler av byen, der boligblokker på ti etasjer eller flere ligger omgitt av trær og grønne plener.

Stillheten vokser også ut av fraværet av det vi i Vesten tar som en selvfølge at en by skal ha; butikker og handlegater, restauranter og kafeer. Den første delen av oppholdet kjører vi på kryss og tvers i byen uten at jeg kan se en eneste butikk, restaurant eller kafé. Senere, da blir vi tatt med på en spasertur gjennom sentrum, ser vi at det likevel er noe forretningsliv, det er bare at butikkene ligger inne i førsteetasjene uten at de er markert med skilt eller utstillingsvinduer slik vi er vant til. Gjennom vinduene kan vi likevel skimte noe; et sted selger de briller, et annet sted bøker et tredje sted er det frisørsalong. Bortsett fra frisørsalongen ser vi ingen kunder. Gaten og fortauene utenfor er også stort sett folketomme.

Aller mest påfallende er stillheten når dagen går mot slutten. For nå er det ikke bare stille – det blir også mørkt. Bare noen få steder i sentrum ser jeg gatebelysning. Og når jeg står i attende etasje på hotellet vi bor i – liggende på en øy for seg selv i elven som renner gjennom byen – er det bare så vidt jeg kan ane en by der ute. I flere av bygningene kan jeg ikke se et eneste lys. Andre steder lyser det, men svakt. Fra mitt utsiktspunkt virker byen sovende, forlatt, som om noen hadde bygd en by i skogen og så forlatt den.

Og så er det menneskene. Også om kveldene sees mennesker til fots. Noen steder har de også samlet seg i grupper under trærne i parkene, stående eller sittende. Antakelig snakker de sammen. Antakelig har de det fint. Men alt er fremdeles stille. Det er noe så grenseløst behersket over alt sammen. Det er som om menneskene ledes av et usynlig ideal om ikke å vise følelser eller opptre spontant. Kanskje er det slik den koreanske kulturen er? Behersket og rolig. Eller er det noe annet jeg ikke forstår?

Mellom oss turistene går samtalen om hvordan vi skal tolke det vi ser. ”Det ser ikke så ille ut, sier jeg.” ”De virker sunne og friske og har rene, skikkelige klær.” En av mine medreisende innvender at han har hørt at hovedstaden er et område som styres strengt av myndighetene. Fordi det ferdes utlendinger her, sørger myndighetene for å ha full kontroll med hva de får se. En av mine mest mistenksomme medreisende fantaserer om at flere av dem vi har sett i byen er plassert der av myndighetene for å agere på en bestemt måte. Kanskje er til og med t-banen juks, antyder han: De har bare bygget de to stasjonene vi har sett, og de får folk til å spille passasjerer når turistene kommer, slik at de skal tro at t-banen er ekte. En annen av mine medreisende forteller at de ble tatt med av sin guide til et tre etasjes kjøpesenter med alle slags varer stilt opp i hyllene – men uten en eneste kunde. Kanskje butikken er konstruert for å gi oss et inntrykk av at dette er en normal by, grubler han. En annen i følget spøker: ”China has real shops with faked goods. In North Korea , the goods are real, but the shops are fake.”

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. T-banen virker ekte nok. Om morgenen ser jeg lange køer av mennesker på vei ned i stasjonene. Samtidig viser de mange fotgjengerne som vandrer målbevisst av sted, at t-banen på lang nær dekker alles behov. Det at alle har rene, skikkelige klær forteller at det må finnes et system for distribusjon av varer.

Samtidig slår det meg at jeg aldri har vært i et land der det er vanskeligere å danne seg et inntrykk av hvordan ting er gjennom det jeg kan se. En ting er at vi hele tiden følges fra sted til sted og ikke får lov til å bevege oss fritt. ”Gå gjerne en kveldstur alene rundt hotellet,” sier guiden, ”men ikke gå for langt bort. Og om dere skulle prøve det, så ikke tro at dere kan gjøre det ubemerket. Som turister skiller dere dere ut. Alle ser med en gang at dere er utlendinger.”

Og jeg ser ikke bort fra at det kan være noe i det mine kritiske medreisende antyder: Om ikke alt vi ser, er iscenesatt, er det ikke usannsynlig at vi ser er en redigert versjon av den nordkoreanske virkeligheten, både på den måten at hovedstaden Pyongyang er myndighetenes ”utstillingsvindu”, og på den måten at vi tas med til de mest presentable delene av byen. Det er i og for seg ikke så underlig. Bestiller noen en rundtur i Oslo med turistguide, får han også se det beste byen kan by på.

Selv ser myndighetene på Nord-Korea som verdens siste ekte sosialistiske samfunn. ”Alle får lønn fra staten,” forteller guiden. ”Ingen betaler skatt. Og de har gratis bolig, utdanning og helsevesen.” Jeg spør guiden hva folk i landet jobber med, hva som er de viktigste næringsveiene. Han vet ikke sikkert, men anslår at omtrent halvparten jobber i landbruket. ”Å dyrke nok mat til befolkningen er første prioritet,” sier han. Når risen plantes ut og høstes inn, hjelper alle til, også de som har andre jobber. Lærere, soldater, studenter, alle hjelper til.”

Når noen av mine medreisende kommer med knusende kritikk av det nordkoreanske samfunnssystemet, forsøker jeg om det er mulig å tenke mer nyansert: ”Det kommer an på hva man skal sammenligne med,” sier jeg.  Å sammenligne landet med vestlige velferdsstater synes ikke rettferdig. Og selv om det finnes samfunn i Sørøst-Asia der folk har det bedre, finnes det også samfunn som har det verre. Tenk på Burma. Det finnes også nok av land i den tredje verden der folk nok har frihet i teorien, men der fattigdom og materiell nød gjør at mange har langt færre muligheter i livet enn her. Jeg forteller om den grenseløse fattigdommen jeg så Mellom-Amerika da jeg reiste rundt der, og hvordan den synets å låse mennesker fast i en håpløs elendighet uten andre muligheter enn å kjempe for den daglige overlevelsen.

Man kunne også si at alle samfunn er preget av ulike typer tvang i form av plikter, lover og regler og rammer for hva man kan gjøre eller ikke gjøre. Å være fri – kunne man si – innebærer å finne de rommene for frihet som tross alt finnes innenfor dette rammeverket, og utfolde seg der. Faren med dette argumentet er at det truer med å relativisere friheten og umuliggjøre samfunnskritikk. Samtidig er det noe i det. En sjelden gang kan sannheten være svart-hvit. Som regel er den det ikke.

                        *                      *                      *

Grunnen til at jeg tok denne reisen til Nord-Korea, er at jeg er interessert i totalitære samfunn. Et totalitært samfunn er noe mer enn et diktatur. Det er et samfunn som bygger på en bestemt ideologi, som deretter gjøres til et overordnet prinsipp, som – i hvert fall i teorien – styrer alt som skjer i samfunnet. Slik kan totalitære samfunn sees som levende eksempler på at ideer former virkeligheten. Noe annet som er interessant med totalitære ideologier, er at de fremstiller seg som veien til det gode liv. Det er det som gir dem tilhengere som er villige til å kjempe for å sette ideologiene ut i livet. Til denne kampen føyer det seg alltid kyniske opportunister som bare er ute etter makt og egen berikelse. Men kjernen i de totalitære bevegelsene ligger ikke i den strategiske maktutøvelsen, men i drømmen om det gode liv som den totalitære ideologien tegner opp.

I Nord-Korea er det juche-filosofien som danner grunnlag for den ideologi som samfunnet bygger på. Juche-filosofien er en variant av sosialismen utmyntet av landets store mann Kim il-Sung. I Poingyangs internasjonale bokhande er hyllene fulle av hans samlede verker, med tilskudd fra hans sønn  Kim Jong-il. Og ved foten av det store juche-tårnet som er bygget som symbol over juche-filosofien, finner vi plaketter montert inn i veggen, sendt fra studiegrupper fra hele verden – også Norge – som har studert filosofien.  

Som filosof og som tidligere tilhenger av den økologiske ungdomsbevegelsen på 1970-tallet som dyrket naturvern, småskalajordbruk og selvberging skaper møtet med juche-filosofien blandete følelser. For her er nettopp selvberging et hovedtema. Selve ordet ”juche” betyr selvberging. I tillegg kommer nasjonalisme, egalitet, isolasjonisme og mer tradisjonelle konfutsianske ideer og koreansk kultur. Konfutsianismens vektleggelse av familiære bånd gjør at folket ser på staten som en utvidet del av familien og på statslederen som far.

Dette er altså ”det gode” som juche-filosofien gir løfte om å realisere.

Jeg tenker at det er viktig å ha øye for denne ”drømmen om godhet” dersom man ønsker å forstå totalitarismen som sosialt og samfunnsmessig fenomen. Tenker man at totalitarismen bare er ond, vil man aldri forstå hvorfor totalitære bevegelser oppstår og får makt, og hvordan de har evnen til å skape begeistring og glød. Jeg tror også det er vanskeligere å motarbeide totalitære bevegelser og totalitære trekk i vårt eget samfunn hvis man ikke ser denne ”lengselen etter det gode” som ligger som kjerne i det totalitære.

Det tragiske oppstår når den enkelte ikke lenger får velge om han selv vil følge den totalitære bevegelsens vei til det gode liv, eller ikke, men tvinges eller trues til det. Det er da utrenskningene begynner. Det tragiske oppstår også når det viser seg at den totalitære ideologien viser seg å være uegnet til å skape det gode livet det hevder å skulle skape, fordi strategiene den foreskriver, ikke virker. Slik synes det å være i Nord-Korea. Juche-filosofien er en filosofi om selvberging. Men er det noe som kjennetegner landet, er det at det nettopp ikke er selvberget. Til tross for at halvparten av landets innbyggere arbeider i landbruket (hvis guiden min har rett), og ”alle” hjelper til med innhøstningen, er landet totalt avhengig av utenlandsk matvarehjelp. Landet ”virker” rett og slett ikke.  I Pyongyang ser jeg flere gjenger med arbeidere som reparerer jernbanelinjer og driver anleggsarbeider med små hakker, og uten et eneste moderne hjelpemiddel, slik man gjorde på 1800-tallet. Er det slik jordbruket drives, er det ikke rart det blir lite mat.

Derfor fylles jeg med sorg der jeg ser ut på den sovende byen den siste kvelden før avreise. Sorg over det gode som ikke oppfylles. Et sted langt bak kjenner jeg også  frykt vet tanke på den strategiske maktutøvelsen som holder på plass samfunnet der ute.

                        *                      *                      *

Når det er sagt, tar jeg også med meg gode minner hjem fra turen. Til dels er det minner om byen som i mine øyne fremsto som svært vakker, til tross for all sin annerledeshet. Dernest var det menneskene jeg møtte, som alle fremsto som vennlige og skikkelige. 

Etter terroren - Mer fokus på det flerkulturelle

I debatten etter ugjerningene i regjeringskvartalene og på Utøya er det blitt hevdet at større åpenhet i forhold til de ideene Breivik handlet ut fra, kunne ha hindret de to katastrofene. Den manglende åpenheten hevdes delvis å gå ut på at norske politikere, medier og intellektuelle i for liten grad har tillat formidling av disse ideene, og delvis at de har viet for lite oppmerksomhet overfor problemene som et flerkulturelt samfunn fører med seg, eller sterkere, fordi de bevist har skjøvet disse problemene under teppet.

Lengst går Frank Haug i Aftenposten 25. juli som gir norske politikere og medier et ”indirekte” medansvar i det som skjedde. Den manglende åpenheten, hevder han, bidro til at Breivik ga opp troen på å kjempe med demokratiske midler. I stedet tok han i bruk terror som virkemiddel. ”Hindrer man en ventil i å fungere,” skriver Haug, ”bør man ikke være overrasket over eksplosjonen.”

Da jeg leste Haugs innlegg var min første reaksjon at det var taktløst i å fremme en slik kritikk mot media og politikere så tett på en av de verste terrorkatastrofene som har rammet Norge, der nettopp politikere og politisk engasjerte var målet for terroren, og i en situasjon hvor hele folket er rammet av sorg og fortvilelse. Det mener jeg fortsatt.

Samtidig finner jeg selve problemstillingen som reises verdt å diskutere, om ikke annet fordi alt som kan hindre fremtidig terror er verdt å undersøke. En slik diskusjon skal selvsagt aldri føre til rettferdiggjøring av vold. Det har jeg heller ikke sett noen andre hevde.

Påstanden om manglende åpenhet overfor kritikk av det flerkulturelle samfunn, kan formuleres på flere måter. En variant kan kalles ”undertrykkelsesteorien”. Den går ut på at kritikerne av det flerkulturelle samfunnet er undertrykt fordi at de i urimelig grad hindres i å komme til orde i den offentlige debatten.

En annen variant kan kalles ”feie under teppet-teorien” og går ut på at norske politikere, media og intellektuelle gir for liten oppmerksomhet til de problemer det stadig mer flerkulturelle samfunnet vårt fører med seg – i dag og i fremtiden.

La oss ta undertrykkelsesteorien først. Har kritikerne av det flerkulturelle samfunnet rett i at de i urimelig grad hindres i å ytre seg. Mange kritikere av det flerkulturelle samfunnet synes selv overbevist om at det er slik, og de bruker enhver anledning til å fremme påstanden. En mulig grunn for denne insisteringen, kan være at det å fremstå som undertrykt ofte gir et moralsk overtak i en debatt: Å være undertrykt impliserer at man har legitime interesser som er krenket, og også at det finnes en annen gruppe, nemlig undertrykkerne, som er ”onde”. Ikke rart, derfor, at så mange forsøker å tilkjempe seg offerstatus. Av samme grunn bør man også være kritisk til de som forsøker å gjøre det.

Hvordan er det så med mange av kritikerne av det flerkulturelle samfunnet og deres påstand om å være undertrykte? Slik jeg ser det, bygger undertrykkelsesteorien på en misforstått oppfatning av hva det vil si å leve i et samfunn med ytringsfrihet. I sin grunnleggende form handler ytringsfrihet om at man kan si eller offentliggjøre hva man vil uten å bli forfulgt eller straffet for det. Det innebærer ikke at man har et rettmessig krav om at andre (journalister eller medier) skal bidra til at ens egne oppfatninger skal spres. Dette er noe alle i Norge i dag må forholde seg til, og derfor har også alle skriveføre, engasjerte borgere (inkludert meg selv) erfart å bli refusert – særlig gjelder det i de riksdekkende mediene der konkurransen om å slippe til er ekstremt sterk.  

For å bøte på dette, søker de fleste interessegrupper og engasjerte borgere andre media og fora å formidle ideene sine i. Det kan dreie seg om medlemsmagasiner, offentlige møter eller egne aviser. Som ungt medlem i Natur og Ungdom sto jeg hver eneste lørdag og delte ut løpesedler i småbyen jeg vokste opp i. I dag har internett tatt over som en viktig formidler av informasjon og ideer, og som et viktig debattforum, inkludert Facebook og nettavisenes debattfora. Som følge av internett er muligheten for å nå ut med tanker og ideer større enn noen gang. 

I tillegg ser vi at kritikk av det flerkulturelle samfunnet også slipper til i de trykte riksdekkende mediene. Aftenposten, som jeg kjenner best, har hatt en rekke slike kritiske innlegg på trykk i sine debattspalter, antakeligvis ut fra en bevisst ide om at avisen har som samfunnsoppdrag å slippe til alle stemmer i samfunnet.

Jeg kan derfor ikke se at kritikerne av det flerkulturelle samfunnet er dårligere stilt enn andre tilsvarende interessegrupper når det gjelder muligheten av å gjøre sin stemme hørt.

Når mange av kritikerne av det flerkulturelle samfunnet likevel ikke er fornøyde, har jeg en mistanke om at det skyldes at de ikke er fornøyde med å gjøre sin stemme gjeldende i debattspaltene ved siden av andre stemmer. De ønsker noe mer: De ønsker en større offentlig anerkjennelse av tankene og meningene de står for. Det er denne manglende anerkjennelsen de opplever som smertefull. Mange har sikkert også opplevd at egne ytringer har vekket sterke følelser og motstand fra andre som ikke er enige med dem, på en måte som oppleves ubehagelig.

Mens det er lett å forstå ønsket om å bli anerkjent, er det mer tvilsomt om dette er noe man kan kreve, eller at det er rimelig å fremstille seg om undertrykt dersom kravet ikke oppfylles. 

I det offentlige ordskiftet er anerkjennelse noe man gjør seg fortjent til gjennom gode argumenter!

At andre ikke skal reagere emosjonelt eller protestere hvis de er uenige, kan man heller ikke kreve. Det inngår som en naturlig del av enhver offentlig debatt, og noe alle må leve med, også kritikerne av det flerkulturelle samfunnet.

Det kan være vanskelig å akseptere at egne tanker blir ignorert, og jo mer engasjert man er, desto vanskeligere kan det være. Det gjelder kanskje spesielt når man mener å ha sett en overhengende fare som andre ignorerer. Det kan være en av grunnene til at kritikerne av det flerkulturelle samfunnet har lansert”feie under teppet”-teorien som går ut på at politikere, media og intellektuelle gir for liten oppmerksomhet til de problemer det flerkulturelle samfunnet fører med seg i dag og i fremtiden – kanskje til og med bevisst og med vilje for å føre folk bak lyset.

At det skulle være noe bevisst og planmessig i dette, ser jeg på som lite sannsynlig. Igjen er det viktig å se hvor mange stemmer og saker som hele tiden kjemper om oppmerksomheten både blant politikere, i media og blant andre intellektuelle. Vi har faren for en klimakrise, vi har stadige finanskriser, vi har spørsmål knyttet til den fremtidige organiseringen av velferdssamfunnet, og alle de andre spørsmålene som naturlig dukker opp som den av den løpende offentlige diskusjonen.

Jeg vil tro at alle interessegrupper og engasjerte enkeltmennesker som kjemper for en sak, opplever at akkurat deres sak får for liten oppmerksomhet. Men kampen om oppmerksomhet er altså svært hard, og mange saker faller på siden av eller utenfor den offentlige oppmerksomheten. Å forklare dette med konspirasjonsteorier kan kanskje hjelpe på selvfølelsen, men kan ellers vanskelig sies å ha noe konstruktivt ved seg.

 Når dette er sagt, mener jeg likevel det ville være klokt dersom mediene, og særlig de nasjonale riksmediene, bestemte seg for å vie det flerkulturelle Norge mer oppmerksomhet, både når det gjelder å få frem de gode historiene og fordelene med et flerkulturelt samfunn, og når det gjelder utfordringer og problemer det fører med seg, enten ansvaret ligger hos innvandrerne selv, hos etniske nordmenn eller i mangelfulle samfunnsinstitusjoner eller dårlig politikk. Informasjonen vi får om dette er i dag for dårlig. Det er for få og for dårlige nyhetsinnslag og reportasjer. Og det meste av debatten om det flerkulturelle er for generell, for preget av klisjeer, for forutsigbar, og uten evne til å gjøre oss klokere.

Her trengs det en nasjonal dugnad. Ikke fordi Breivik og miljøet han opplevde seg knyttet til, krever det. Men fordi samtalen rundt det flerkulturelle er for viktig til å overlates til en enkelt gruppe.