I debatten etter ugjerningene i regjeringskvartalene og på Utøya er det blitt hevdet at større åpenhet i forhold til de ideene Breivik handlet ut fra, kunne ha hindret de to katastrofene. Den manglende åpenheten hevdes delvis å gå ut på at norske politikere, medier og intellektuelle i for liten grad har tillat formidling av disse ideene, og delvis at de har viet for lite oppmerksomhet overfor problemene som et flerkulturelt samfunn fører med seg, eller sterkere, fordi de bevist har skjøvet disse problemene under teppet.
Lengst går Frank Haug i Aftenposten 25. juli som gir norske politikere og medier et ”indirekte” medansvar i det som skjedde. Den manglende åpenheten, hevder han, bidro til at Breivik ga opp troen på å kjempe med demokratiske midler. I stedet tok han i bruk terror som virkemiddel. ”Hindrer man en ventil i å fungere,” skriver Haug, ”bør man ikke være overrasket over eksplosjonen.”
Da jeg leste Haugs innlegg var min første reaksjon at det var taktløst i å fremme en slik kritikk mot media og politikere så tett på en av de verste terrorkatastrofene som har rammet Norge, der nettopp politikere og politisk engasjerte var målet for terroren, og i en situasjon hvor hele folket er rammet av sorg og fortvilelse. Det mener jeg fortsatt.
Samtidig finner jeg selve problemstillingen som reises verdt å diskutere, om ikke annet fordi alt som kan hindre fremtidig terror er verdt å undersøke. En slik diskusjon skal selvsagt aldri føre til rettferdiggjøring av vold. Det har jeg heller ikke sett noen andre hevde.
Påstanden om manglende åpenhet overfor kritikk av det flerkulturelle samfunn, kan formuleres på flere måter. En variant kan kalles ”undertrykkelsesteorien”. Den går ut på at kritikerne av det flerkulturelle samfunnet er undertrykt fordi at de i urimelig grad hindres i å komme til orde i den offentlige debatten.
En annen variant kan kalles ”feie under teppet-teorien” og går ut på at norske politikere, media og intellektuelle gir for liten oppmerksomhet til de problemer det stadig mer flerkulturelle samfunnet vårt fører med seg – i dag og i fremtiden.
La oss ta undertrykkelsesteorien først. Har kritikerne av det flerkulturelle samfunnet rett i at de i urimelig grad hindres i å ytre seg. Mange kritikere av det flerkulturelle samfunnet synes selv overbevist om at det er slik, og de bruker enhver anledning til å fremme påstanden. En mulig grunn for denne insisteringen, kan være at det å fremstå som undertrykt ofte gir et moralsk overtak i en debatt: Å være undertrykt impliserer at man har legitime interesser som er krenket, og også at det finnes en annen gruppe, nemlig undertrykkerne, som er ”onde”. Ikke rart, derfor, at så mange forsøker å tilkjempe seg offerstatus. Av samme grunn bør man også være kritisk til de som forsøker å gjøre det.
Hvordan er det så med mange av kritikerne av det flerkulturelle samfunnet og deres påstand om å være undertrykte? Slik jeg ser det, bygger undertrykkelsesteorien på en misforstått oppfatning av hva det vil si å leve i et samfunn med ytringsfrihet. I sin grunnleggende form handler ytringsfrihet om at man kan si eller offentliggjøre hva man vil uten å bli forfulgt eller straffet for det. Det innebærer ikke at man har et rettmessig krav om at andre (journalister eller medier) skal bidra til at ens egne oppfatninger skal spres. Dette er noe alle i Norge i dag må forholde seg til, og derfor har også alle skriveføre, engasjerte borgere (inkludert meg selv) erfart å bli refusert – særlig gjelder det i de riksdekkende mediene der konkurransen om å slippe til er ekstremt sterk.
For å bøte på dette, søker de fleste interessegrupper og engasjerte borgere andre media og fora å formidle ideene sine i. Det kan dreie seg om medlemsmagasiner, offentlige møter eller egne aviser. Som ungt medlem i Natur og Ungdom sto jeg hver eneste lørdag og delte ut løpesedler i småbyen jeg vokste opp i. I dag har internett tatt over som en viktig formidler av informasjon og ideer, og som et viktig debattforum, inkludert Facebook og nettavisenes debattfora. Som følge av internett er muligheten for å nå ut med tanker og ideer større enn noen gang.
I tillegg ser vi at kritikk av det flerkulturelle samfunnet også slipper til i de trykte riksdekkende mediene. Aftenposten, som jeg kjenner best, har hatt en rekke slike kritiske innlegg på trykk i sine debattspalter, antakeligvis ut fra en bevisst ide om at avisen har som samfunnsoppdrag å slippe til alle stemmer i samfunnet.
Når mange av kritikerne av det flerkulturelle samfunnet likevel ikke er fornøyde, har jeg en mistanke om at det skyldes at de ikke er fornøyde med å gjøre sin stemme gjeldende i debattspaltene ved siden av andre stemmer. De ønsker noe mer: De ønsker en større offentlig anerkjennelse av tankene og meningene de står for. Det er denne manglende anerkjennelsen de opplever som smertefull. Mange har sikkert også opplevd at egne ytringer har vekket sterke følelser og motstand fra andre som ikke er enige med dem, på en måte som oppleves ubehagelig.
Mens det er lett å forstå ønsket om å bli anerkjent, er det mer tvilsomt om dette er noe man kan kreve, eller at det er rimelig å fremstille seg om undertrykt dersom kravet ikke oppfylles.
I det offentlige ordskiftet er anerkjennelse noe man gjør seg fortjent til gjennom gode argumenter!
At andre ikke skal reagere emosjonelt eller protestere hvis de er uenige, kan man heller ikke kreve. Det inngår som en naturlig del av enhver offentlig debatt, og noe alle må leve med, også kritikerne av det flerkulturelle samfunnet.
Det kan være vanskelig å akseptere at egne tanker blir ignorert, og jo mer engasjert man er, desto vanskeligere kan det være. Det gjelder kanskje spesielt når man mener å ha sett en overhengende fare som andre ignorerer. Det kan være en av grunnene til at kritikerne av det flerkulturelle samfunnet har lansert”feie under teppet”-teorien som går ut på at politikere, media og intellektuelle gir for liten oppmerksomhet til de problemer det flerkulturelle samfunnet fører med seg i dag og i fremtiden – kanskje til og med bevisst og med vilje for å føre folk bak lyset.
At det skulle være noe bevisst og planmessig i dette, ser jeg på som lite sannsynlig. Igjen er det viktig å se hvor mange stemmer og saker som hele tiden kjemper om oppmerksomheten både blant politikere, i media og blant andre intellektuelle. Vi har faren for en klimakrise, vi har stadige finanskriser, vi har spørsmål knyttet til den fremtidige organiseringen av velferdssamfunnet, og alle de andre spørsmålene som naturlig dukker opp som den av den løpende offentlige diskusjonen.
Jeg vil tro at alle interessegrupper og engasjerte enkeltmennesker som kjemper for en sak, opplever at akkurat deres sak får for liten oppmerksomhet. Men kampen om oppmerksomhet er altså svært hard, og mange saker faller på siden av eller utenfor den offentlige oppmerksomheten. Å forklare dette med konspirasjonsteorier kan kanskje hjelpe på selvfølelsen, men kan ellers vanskelig sies å ha noe konstruktivt ved seg.
Når dette er sagt, mener jeg likevel det ville være klokt dersom mediene, og særlig de nasjonale riksmediene, bestemte seg for å vie det flerkulturelle Norge mer oppmerksomhet, både når det gjelder å få frem de gode historiene og fordelene med et flerkulturelt samfunn, og når det gjelder utfordringer og problemer det fører med seg, enten ansvaret ligger hos innvandrerne selv, hos etniske nordmenn eller i mangelfulle samfunnsinstitusjoner eller dårlig politikk. Informasjonen vi får om dette er i dag for dårlig. Det er for få og for dårlige nyhetsinnslag og reportasjer. Og det meste av debatten om det flerkulturelle er for generell, for preget av klisjeer, for forutsigbar, og uten evne til å gjøre oss klokere.
Her trengs det en nasjonal dugnad. Ikke fordi Breivik og miljøet han opplevde seg knyttet til, krever det. Men fordi samtalen rundt det flerkulturelle er for viktig til å overlates til en enkelt gruppe.